Pasienter og leger stoler på at legemiddeltilsynet godkjenner legemidler etter strenge og objektive kriterier. Er det klokt - når tilsynet er betalt av produsentene?

Det anerkjente tidsskriftet British Medical Journal (BMJ) har undersøkt hvordan tilsyn i vestlige land styres og finansieres, og konkluderer med at industriens penger gjennomsyrer tilsynsbudsjettene, i særdeleshet den delen som angår legemidler.

Privatfinansiert

BMJ har funnet følgende budsjettandel som var finansiert av industrien i 2021:

  • Australia: 96%
  • EU: 89%
  • UK: 86%
  • Japan: 85%
  • USA: 65%
  • Kanada: 50,5%.

I USA tillot kongressen i 1992 at industrien skulle finansiere tilsynet gjennom en såkalt «brukeravgift». Med det gikk US Food and Drug Administration (FDA) raskt fra å være offentlig til privat finansiert.
I EU finansierte industrien 20% av European Medicines Agency (EMA) i 1995. I 2010 var andelen 75%, og i 2021 altså 89%.
I UK uttrykte myndighetene i 2005 bekymring for at privat finansiering kunne få Medicines and Healthcare Products Regulatory Agency (MHRA) til å «(...) miste av syne behovet for å beskytte og promotere befolkningens helse over andre hensyn - i søken etter inntekter fra bedrifter».
Nesten to tiår senere er privatfinansiering blitt normen.

WHO i givernes hender

Til dette kommer at Genève-baserte Verdens helseorganisasjon (WHO) er helt avhengig av privat finansiering. Mer enn 80% av budsjettet er frivillige tilskudd, hvorav mesteparten til prosjekter giverne bestemmer.
Innhentingen av private midler skjer i stor grad gjennom selskapet WHO Foundation, som ble etablert i mai 2020. Under ledelse av Anil Soni, en tidligere leder for legemiddelindustrien, etterlyser de «profittsøkende kapital» for «økonomisk fortjeneste».
Les gjerne artikkelen World Health Organization Seeking Direct Corporate Funding Through Group Headed By Former Bill Gates Foundation Official og se for all del intervjuet med WHO-varsleren, vår egen Dr. Astrid Stueckelberger, som beskriver Sveits som setet for korrupsjonen.

Produsenten godkjenner produktet

Så når legen foreskriver et legemiddel, er det produsenten som bekostet godkjenningen.
Sosiolog Donald Light fra Rowan University i New Jersey, som har studert legemiddelregulering i flere tiår, sier at tilsynene «(...) ble grunnlagt for å være uavhengige institutter. Når de finansieres ved avgifter fra produsentene hvis produkter de har ansvar for å vurdere, er det en fundamental interessekonflikt og et grelt eksempel på institusjonell korrupsjon.»

Og Norge?

I vårt land er det Statens legemiddelverk som skal «sikre god kvalitet ved behandling med legemidler og at legemidler har lavest mulig pris». Tilsynet er finansiert av våre skattepenger.
Men hva betyr det, hvis de uansett lener seg på de overnevnte institusjonene?
I koronatiden har tilsynet vært ekkokammeret til systemet beskrevet over. De skulle beskyttet oss mot de kommersielle kreftene som tjener på «vaksine i hver skulder». De skulle aldri hastegodkjent en ny teknologi uprøvd på menneskeheten. Og de skulle ha kikket dypt i papirere fra Pfizer og Moderna, der produsentene selv avdekket én alvorlig bivirkning per 800 vaksinerte. Bare dét burde fått alarmen til å gå.

Et korrumpert system

Så der er vi; pasienten og legen som ufrivillig sisteledd i kjeden av profittsøkende kapital med «tilsynene» i sin hule hånd. En samrøre av investorer og teknokrater; ingen av dem valgt av oss, ingen av dem avsettbare for oss, ingen av dem ansvarlige overfor oss.