Av og til hører vi noen omtale et fenomen som evidensbasert, altså vitenskapelig bevist. I hvilken grad gjelder dette legemidler når farmasøytisk industrien finansierer tilsynene, såvel som universiteter og utdanningsinstitusjoner?

I medisin betyr "evidensbasert" solide vitenskapelige metoder for erkjennelse, som eksempelvis en randomisert dobbel blind studie ved utprøving av legemidler. I slike studier deler man forsøkspersonene i to grupper, der den ene får legemiddelet og den andre får «narremedisin». Verken behandler eller deltaker vet hvem som får hva (derav «dobbel blind»).

Det er nesten uten unntak produsentene selv som gjør dette. Ettersom det er svært kostnadskrevende, gjerne over 100 millioner kroner, gjøres det kun for legemidler med stort inntjeningspotensial. Derfor er det ingen som gjør dette på «naturlige» løsninger som eksempelvis urter, da disse ikke kan patenteres og derfor ikke er egnet for profitt.

Så den farmasøytiske industrien bestemmer selv hvilke hypoteser de tester og hvilke de lar ligge, som det fremkommer i intervjuet med Dr. john Campbell. Ettersom de selv finansierer utprøvingen, er rådataene deres eiendom. Det offentlige får altså bare del i de resultatene som produsenten ser seg tjent med å dele, med mindre en domstol pålegger dem noe annet.

Evidensbasert medisin har blitt korrumpert av bedriftsinteresser, manglende reguleringer og kommersialisering av akademia, hevder to forskere i et innlegg i British Medical Journal mars 2022. De påpeker at utvikling av legemidler domineres av en håndfull svært store selskaper som sammen arbeider for å utvide markedet. Disse selskapene eier dataene samlet gjennom klinisk utprøving, og kan derfor undertrykke negative resultater til fordel for positive.

I og med at selskapene først og fremst er ansvarlige overfor aksjeeierne, fremmes makthierarkier, produktlojalitet og positiv omtale på bekostning av vitenskapelig integritet, mener forfatterne. Og i mangel på offentlig finansiering søker universiteter, som hevder å vokte sannhet og moral, aktivt de farmasøytiske selskapenes midler – på kommersielle vilkår. Resultatet er at akademia blir et verktøy for industrien: Gjennom kontroll av forskningsagenda og «ghostwriting» av medisinske artikler (at selskapene bestemmer innholdet akademia setter sitt navn under), samt innholdet i den medisinske utdanningen, reduserer produsentene akademia til promoteringskanal for kommersielle produkter.

Forfatterne av artikkelen mener løsningen for å gjenopprette evidensbasert medisin er åpenbar:

  • Frita myndighetsorganer fra farmasøytiske selskapers tilskudd
  • Skattlegg industrien for å finansiere offentlige studier for legemiddelgodkjenning
  • Gjør rådata og metodologi tilgjengelig for andre forskere

Som beskrevet i denne artikkelen, har produsentene allerede godt grep om de offentlige tilsynene som skal sikre oss mot skadelige medisiner. Det kan synes som om de langt på vei har kneblet den siste skansen, nemlig uavhengige forskere som står fritt til å undersøke og uttrykke det de måtte ønske.