Nedenfor finner du min oversettelse av talen til dr. Stefan Homburg, professor i nasjonaløkonomi ved Leibniz Universität Hannover, Tyskland. Homburg hudfletter tiltakene som ble iverksatt i hjemlandet.
Som du vil se, er mye av kritikken anvendbar på vårt eget land. Norge og Tyskland fulgte stort sett den samme oppskriften, der lettskremte politikere skulle vise handlekraft gjennom nedstengning av samfunnet.

Professoren starter med å fastslå fem faktiske forhold:

  1. Sykehusbelegg sank til historisk lavnivå i 2020.
  2. Årene 2020-21 ga ingen flere alvorlige luftveisinfeksjoner enn vanlig. Korona kom og influensaen forsvant som dugg for solen.
  3. Ingen flere mennesker døde i 2020 enn forventet. Dette startet først ut i 2021.
  4. Mennesker som døde av eller med korona, var i gjennomsnitt 83 år. Den øvrige befolkningen ble 82 år.
  5. Sverige, som verken hadde nedstengning eller maskepåbud, kom bedre ut av pandemien enn Tyskland.

Klinisk, i form av sykdom og død, var det altså intet spesielt som hendte. Alt var normalt. Det er fakta, og dette er det viktigste punktet: Forestillingen om en «pandemi» sprang utelukkende ut fra en ny type massetesting hvis resultater svingte enormt, og som ga befolkningen inntrykk av at det var flere syke og døde enn vanlig, noe som altså ikke stemte. Med en PCR-test for vanlig forkjølelsesvirus ville man skapt den samme illusjonen, og det kunne vært gjort momentant om ønskelig.

Hvordan reagerte politikerne på denne kliniske normalsituasjonen? De lukket helsestasjoner, skoler, butikker, kirker og bedrifter i måneder. De isolerte eldre og lot dem dø i ensomhet, de ødela menneskers levebrød. Politiet forbød en å sitte i en park å lese i en bok, jaktet på ungdommer i friluft og lekende barn i snø og banket fredelige demonstranter.

Politikerne renset ut enhver som satte spørsmålstegn ved fornuften i tiltakene, de lot TV kunngjøre at barn kunne være som virusbringende rotter, og at uvaksinerte kun var vedheng til fellesskapet – et språk man ikke hadde hørt på 75 år.

Normalt blir myndighetsmakt begrenset av domstolene, presse og av vitenskap. Denne gangen feilet de alle: Domstolene prøvde aldri proporsjonaliteten i tiltakene, og festet tiltro til kun to vitner: RKI og PEI (Robert Koch Institut og Paul-Ehrlich-Institut, myndighetenes egne institusjoner, o.a.). Slik kunne regjeringen selv rettferdiggjøre nødvendigheten av nedstengning og vaksineplikt, ettersom begge institutter rapporterer til helseministeren.

Domstolene forfulgte leger som fulgte sin samvittighet og utstedte sertifikat som beskyttet pasienter mot inngrep i deres kroppslige suverenitet. Nesten alle kjente tiltaksmotstandere ble kriminalisert, suspendert, avskjediget, arrestert eller underlagt husransakelse. Karslruhe (kan være distriktet, eller en for meg ukjent person, o.a.) uttalte kynisk at borgernes grunnleggende rettigheter ikke var opphørt, de ble bare ikke utøvet.

Mediene viderebragte testresultater uten å innvende at den kliniske situasjonen var normal. De fulgte PCR-narrativet, omtalte professor Püschel, den første som gjennomførte obduksjoner, som rasist, professor Bhakdi som antisemitt, og bokstavelig talt enhver som stilte spørsmål ved tiltakene som konspirasjonsteoretiker og statsfiende.

Fagarbeidere - og dette er for meg det meste interessante - fremfor alt epidemiologer og leger, forsvant fra den offentlige scene. De ble erstattet av fysikere, trafikkplanleggere, mikrobiologer og militære eksperter, som forsynte publikum med stadig nye feilprognoser og modellberegninger. I måneder, i årevis.

En vurdering av disse hendelsene skulle etter min mening avklare tre spørsmål:

  1. I henhold til læreboka bør myndighetene ved en pandemi innledningsvis berolige befolkningen, om følgeskader skal forhindres. Hvorfor lot politikerne da et sjokkdokument forfattes, egnet for å gjøre barn redde for at de kunne forårsake besteforeldres kvelningsdød? Hvorfor satt det i kommisjonen som forfattet dette dokumentet ikke en eneste lege, men derimot en sosiolog og tysklærer? Hvorfor fôret politikerne panikken i årevis, mens de nå medgir at de - kun innledningsvis og i uvitenhet - gjorde enkelte feil?
  2. I februar frarådet såvel lærebøker som WHOs retningslinjer tiltak som nedstenging og skolestenging. RKI (Robert Koch Institut, o.a.) sa den gang at masker ikke ville hjelpe og at korona for det meste var en mild sykdom, noe som også stemte. Dette vektla også hr. Drosden (tysk virolog, o.a.) i intervjuer. Den samme Drosden fortalte i et talkshow daværende statsminister Olaf Scholz at man ikke ville merket pandemien uten PCR-testen. Også dette er riktig. Hva ledet da til U-svingen mars 2020 mot det diametralt motsatte når dataene på det tidspunktet ikke antydet fare?
    Mens Sverige, som verken hadde nedstengning eller masker, kunne tjent som et forbilde, må man spørre seg om tiltakene virkelig hadde til hensikt å forhindre infeksjon - noe de vitterlig ikke gjorde - eller om de snarere skulle knekke vaksineskepsisen i befolkningen.
  3. Sist, men ikke minst, hvorfor tillot politikerne en eksperimentell vaksine, for deretter - gjennom å innskrenke deres bevegelsesfrihet utfra vaksinestatus - å tvinge befolkningen til å injisere stoffet? Hvorfor ble det gitt nødtillatelse når det ikke var nød? Hvorfor har talløse vaksineskader ingen konsekvenser? Tidens besteselgere formidler med sine titler titler stemningen: «Die Intensiv-Mafia» (Intensivmafiaen. o.a.) av Tom Lausen, «Das Staatsverbrechen» (Statsforbrytelsen, o.a.) av Dr. Frank, eller «Die Corona-Verschwörung« (Koronakonspirasjonen, o.a.) av Dr. Röhrig. Alle med femsifrete opplag. Politikere som omgår denne diskursen taper tillit og fjerner seg fra velgermassen.

I lys av dimensjonene på dette som har rammet befolkningen, ville en undersøkelseskommisjon være på sin plass. Ettersom Der Bundestag (det tyske parlamentet, o.a.) ikke ønsket det slik, er jeg takknemlig for at jeg innenfor denne rammen kunne bidra til oppklaring.