Da Norge oppga ideen om egne vaksineinnkjøp, fikk EU gode kort på hånden. «Vaksineforsyningssikkerhet» kan være brekkstangen for endringer vi ikke ønsker.
Hvor mye myndighet skal vi gi EU i energipolitikken? Spørsmålet ble hyperaktuelt da EUs energikommissær Kadri Simson i mars 2024 truet med straffesanksjoner om vi ikke lovfestet EUs fjerde energimarkedspakke.
Denne pakken er omstridt og har lite støtte i befolkningen. Ideen om at vi skal forplikte oss til å reservere 70% av vår utvekslingskapasitet strider mot folks oppfatning av nasjonalt selvstyre. Senterpartiet har gjort det klart at de ikke kan sitte i en regjering som avstår mer suverenitet i energipolitikken, og skepsisen deles av Frp, Rødt, SV og KrF.
Hvilke pressmidler har EU for garantert tilgang til ren, norsk kraft? Hva kan de true med om vi ikke føyer oss? NHO og Fornybar Norge advarte 11. juli mot vår nøling:
«Hva konsekvensene av dette kan bli er vanskelig å overskue, men i verste fall får dette betydning for vårt samarbeid med EU også på andre områder. Det har vi ikke råd til.»
Trusselen om at vi ikke har råd overbeviser neppe borgerne i verdens rikeste land. En lederartikkel i avisa Klassekampen antyder et mer aktuelt virkemiddel for EU:
«Den reelle frykten er (...) for eksempel at Norge ikke får være med i EUs helseunion, som ikke omfattes av EØS-avtalen.»
For det var jo EU vi skulle takke for mRNA-vaksinene som flommet inn i landet. Den 2. juli 2020 besluttet regjeringen at samarbeid med EU skulle være Norges hovedstrategi for å få tilgang til vaksiner. Teknisk sett foregikk det gjennom svenskehandel: Sverige mottok vaksiner de solgte til broderfolket i vest.
Alternativet var å gjøre innkjøpene selv, slik Storbritannia, Israel, Sveits og Canada gjorde. En rapport utført for regjeringen (PDF) fastslår at regjeringen gjorde det rette:
«Våre gode relasjoner til spesielt Sverige, men også EUs beslutningsorganer, var trolig en sterkt medvirkende årsak til at Norge kom så bra ut av de innledende fasene av vaksineanskaffelsen som vi gjorde.»
Siri Helene Hauge, lege, spesialist i samfunnsmedisin og sentralstyremedlem i Europabevegelsen, understreker i Dagens Medisin hvordan folkehelsen henger på forholdet til EU:
«Da svineinfluensaen spredte seg i 2009, ble felles innkjøpsavtaler av pandemivaksine i regi av EU introdusert. Takket være EUs regelverk kan også EØS-land bli med i slike avtaler, og dette er blitt en ordning Norge nyter godt av i dag.»
Javel? Svineinfluensaen viste seg helt ufarlig, men vaksinen var den mest alvorlige vaksinekatastrofen i moderne tid, ifølge Preben Aavitsland, overlege i Folkehelseinstituttet. Lederen for Europarådets helsekomite, den tyske legen Wolfgang Wodarg, utropte hendelsen til århundrets største medisinske skandale.
Videre skriver Hauge:
«Da mpox spredde seg, fikk Norge rask tilgang til vaksinen fordi EU tok ansvar og valgte å dele doser med oss. Å stå alene ville ha medført å vente i lang tid på leveranser, da Norges forsøk på å kjøpe direkte fra produsenten ikke lykkes. Penger løser ikke alle problemer.»
Hun trekker altså fram en sykdom som, ifølge HelseNorge, kun smitter gjennom fysisk kontakt, som er mild og går over av seg selv. På papiret kanskje ikke den ultimate trusselen mot folkehelsa? Men så kommer det:
«Under COVID-19- pandemien fikk Norge rask tilgang til vaksiner takket være EU og en dedikert enkeltperson i Sverige (Richard Bergström, som senere ble hedret med Den Kongelige Norske Fortjenstorden for innsatsen). Å basere vår nasjonale beredskap på et håp om ad-hoc velvillighet fra EU og snille svensker burde ikke være tilfredsstillende.»
Om EUs velvillighet blir tynnslitt, er vi altså ille ute. Dersom vaksinetillit og mikrobefrykt opprettholdes i den norske befolkningen, vil de vrangvillige nordmennene der oppe i steinrøysa kanskje gi fra seg nøkkelen til den rene kraften.